Kristin Lavransdatter

En veiviser til pilegrimsvandring i vår tid

Tre ganger i bøkene om Kristin Lavransdatter møter vi pilegrimen.

Den første gangen er i boka Kransen, da søsteren til Kristin; Ulvhild blir stygt skadet av en tømmervelt. Foreldrene; Lavrans og Ragnfrid forsøker alt for å få datteren frisk, men lite nytter. Siste utvei er å gå til Hellige Olavs skrin i Nidaros. De to foreldrene bærer barnet mellom seg den lange veien over fjellet til katedralen og Olavsskrinet. De har både tjenere og hester hjemme på Jørundgård, men de går og de går alene. Her møter vi et av de to store motivene og motivasjonene for pilegrimsvandring i middelalderen. Ønsket om å få helbredelse for sykdom og skade. Troen på kraften som var der framme ved skrinet til Olav den hellige, den helbredende kraften.

Den andre gangen vi møter pilegrimen i trilogien om Kristin Lavransdatter er i boka Husfrue, da Kristin var gift og hadde flyttet med Erlend til Husaby i Skaun. Hun hadde født sitt første barn, Nåkkve. Under svangerskapet hadde Kristin båret på mer enn sitt første barn. Hun hadde også båret på en skyldfølelse. Urent levnet og manndrap. Hun var med barn da hun giftet seg og hun følte skyld for Eline Ormsdatters død. Hun skriftet dette for Sira Eiliv, presten i Skaun, men for å få avløsning for manndrap måtte hun gå til Nidaros, til Olavs skrin og til erkebiskopen. Og tidlig om morgenen, tre dager etter Seljumannamesse gikk Kristin på bare ben, bærende på sitt førstefødte barn, til Nidaros. Her møter vi det andre store motivet for pilegrimsreiser i middelalderen, botsvandringen. Det kunne være en selvpålagt pilegrimsreise eller den kunne være pålagt av den lokale prest. Reisen til helligstedet for å få avløsning for sine synder.

Den tredje gangen vi møter pilegrimen i bøkene om Kristin Lavransdatter er i Korset. Kristin er tilbake på Jørundgård, hun er enke – og tidlig en morgen kommer hun ut i tunet, kledd i en vadmelskappe, med gode sko på føttene og en stor filthatt på hodet. Hun tok staven i hånden og bar vesken med seg. Hun trengte ikke si et ord om hva hun skulle, alle kunne se det. Kristin skulle legge ut på en pilegrimsreise. Men de skulle ikke være redde, hun skulle verken til Jorsalborg eller Romaborg, hun skulle bare til Nidaros, til Sankt Olavs fest. På denne reisen, reisen fra Sel til Nidaros går Kristin over Dovrefjell. Og her reflekterer hun over sitt liv. Hun tenker tilbake på alt som er skjedd. Etter å ha overnattet i fjellet sammen med noen andre pilegrimer, kommer hun fram til Hjerkinn. Hun går til Vesper i kapellet, før hun går ut i fjellet alene. Her sitter hun i melbærlyngen på en liten kolle. Det er stille. Kristin ser hvordan kveldshimmelen speiler seg i noen små vann. Men i den lille fjellbekken som bruste og rant urolig nedover, var det ikke lett å se himmelglansen. I dette synet, dette naturbildet speiler Kristin sitt eget liv.

“Elven tyktes vise henne et bilde av hennes eget liv, slik hun rastløs hadde ilet gjennom den timelige tids villmark, reist seg i opprørt brus ved hver sten hun skulle over – svakt og brutt og blekt bare nådde det evige lys å speile seg i hennes liv. – Men det demret dunkelt for moren, at i angsten og sorgen og kjærligheten – hver gang syndens frukt var modnet til sorg, da var det hennes jordbundne og selvrådige sjel nådde å fange en atterglans av det himmelske lys.”

Ja, på denne pilegrimsreisen hadde Kristin kommet til å se utover sitt eget liv på en ny måte. Et sted på veien tenker hun:

“Hun hadde aldri bedt Gud om annet enn at han skulle la henne få sin vilje. Og alltid hadde hun fått det som hun ville – mest. Og nå satt hun med et sønderknust hjerte – ikke for hun hadde syndet mot Gud, men fordi hun var misfornøyd med at hun hadde fått følge sin egen vilje til veiens ende.

Hun var ikke kommet til Gud med kransen sin og ikke med sin synd og sin sorg – ikke så lenge som verden enda eide en dråpe av søtt å blande i hennes beger. Men nå kom hun, nå da hun hadde lært at verden er som et tavernshus – den som ikke har mer å gi ut av, blir satt utenfor døren.”

I denne siste pilegrimsvandringen, Kristins vandring fra Sel til Nidaros kommer vi i berøring med noen andre motiver for å legge ut på en pilegrimsvandring. Motiver som ligger tettere opp til de motiver mange av dagens pilegrimer har.

Vi er i dag kanskje ikke så opptatt av det ytre, av reiseutstyret; kappen, staven, skoene, veska og lua. Det er heller ikke behovet for helbredelse eller bot som driver oss. Men vi kan kjenne oss igjen i oppbruddet og i vandringen fram mot et mål, et hellig mål. Vi kan kjenne oss igjen i det å søke avstand, stillhet, langsomhet for på den måten å få et sted og et rom for å bearbeide ting i livet. Og noen håper å kunne oppleve det Kristin opplevde; å få se utover sitt eget liv på en ny måte. Skal dette skje tror jeg det er to ting som må til. Det ene er at det er plass til meg på pilegrimsveien, plass til meg slik jeg er. Plass til meg og mine tanker, mine drømmer, mine behov. Plass til meg så jeg kjenner meg inkludert, akseptert, godtatt. Det andre er at jeg på pilegrimsveien trenger å møte motstand. Ikke bare i de fysiske utfordringene jeg må takle, men også en indre motstand. Det kan være noe i meg som skurrer, som sliter på meg, som utfordrer meg, noe i meg som søker endring.

Skal travle mennesker i vår tid få satt seg ned i melbærlyngen på kollens topp, og der kunne speile sitt eget liv i noe utenfor oss selv, så gir nettopp pilegrimsvandringen en slik mulighet for mange. Kristin Lavransdatter viser oss ikke bare middelalderens grunner til å legge ut på vandring, hun viser oss også vei til pilegrimsvandring i vår tid.